De geopolitiske følgene av angrepene på World Trade Center er skremmende, men på langt nær like skremmende som de angrepne samfunns vilje til å ofre frihet for en illusjon av trygghet.Femårsdagen for angrepene på World Trade Center har kommet og gått, og i mellomtiden ryddet av veien all gjenværende tvil om hvilken enkeltstående hendelse som står sterkest i den vestlige verdens kollektive bevissthet. En bråte analyser, dokumentarfilmer, intervjuer og featureartikler (inkludert et mildest talt kuriøst kunstbilag i Morgenbladet) fulgte oss gjennom dagen, og lot oss gjenoppleve 11. september 2001 fra så mange sider at svimmelheten etter hvert ble påtagelig.
Atskillige tusener spaltemeter har blitt skrevet om angrepenes følger, og langt de fleste av disse har fokusert på det konkrete, det observerbare – militære konflikter, verdenspolitiske endringer og økonomiske variabler. Og for all del, det er vanskelig å omgå dem. For først og fremst markerte 11. september starten på George W. Bushs utenrikspolitiske modning. Den passløse texaneren hadde sommeren og høsten 2000 inntatt den amerikanske landeveien som en proponent for en moralsk og ydmyk utenrikspolitikk, et budskap som hadde klangbunn i et USA som nettopp hadde gått på et desillusjonerende utenrikspolitisk nederlag - sammenbruddet i de Clinton-sponsede israelo-palestinske fredsforhandlingene. Ved å velge Bush, valgte det amerikanske folket også å flytte fokus innover, hjemover.
11. september ble hendelsen som forvandlet isolasjonisten Bush til intervensjonisten Bush. Skjebnens ironi ville at mannen som satte likhetstegn mellom utlandet og Mexico skulle komme til å vie brorparten sitt presidentskap til å løse den islamistiske terrorismens gordiske knute. Ringvirkningene av denne utenrikspolitiske modningen har man kunnet føle i de fire verdenshjørner. Irak og Afghanistan har fortsatt okkupasjonsstyrker på egen jord, Libya har steget fra Rogue Statehood og inn i verdenssamfunnet, og Pakistans strategiske betydning for terrorbekjempelsen har gitt Kashmir-konflikten en ny dimensjon. Diktatorer og autoritarianere verden over har fått et nytt påskudd (terrorisme) til å undertrykke sine undersåtter, mens personlig frihet i de fleste fungerende demokratier har blitt grundig erodert i en håpløs jakt på en illusjon av trygghet.
Dette er på langt nær en utfyllende liste, men like fullt er den skremmende – både i seg selv, og som en erkjennelse av amerikansk geopolitisk innflytelse. Uavhengig av hvordan man vurderer President Bushs karakterbok som terrorbekjemper i tiden etterpå – la oss nøye oss med å notere at mannen er en selverklært C-student – står 11. september uomtvistelig igjen som en hendelse som forandret historiens gang.
Men hvorfor? Er det noen måte å forklare en så altomfattende konsekvensbredde av en såpass isolert handling? Svaret er vanskelig få tak på. For i tillegg til å være et geopolitisk vannskille som man kan analysere og kategorisere, er 11. september det definerende emosjonelle øyeblikket for en generasjon. Generasjonen som hadde et abstrakt, sterilisert, underholdningsorientert forhold til vold og til død, fikk nå begge deler inn i stua i all sin enkle, grafiske motbydelighet. Og er det ikke slik at den vedvarende fascinasjonen av 11. september på ett eller annet plan må bunne i dette umiddelbare inntrykket? I sjokket ved å finne ut at virkeligheten – for hva var vel dette om ikke virkelig? – kunne overgå selv den mest fantasifulle katastrofefilm?
I disse øyne har 11. september en betydning som langt overgår både dødstallene, forsikringssummene og selv de siste årenes utenrikspolitiske omveltninger. Datoen er blitt en felles metafor på noe uforståelig, noe som var så overveldende at så nær som alle med et minimum av samfunnskontakt husker akkurat hvor han eller hun var da det skjedde. Ofrene – det var tusenvis, og vi kunne se dem – var vanlige mennesker i vanlige klær, med vanlige kropper og vanlige jobber. Folk med vanlige bekymringer – arbeidspress, tidsklemme, dyre barnehageplasser, nervøst aksjemarked og tom kaffetrakter – vanlige ting som nå var komplett irrelevante, fordi det eneste valget de hadde igjen å ta var hvilken måte de skulle dø på. Vi kunne se dem, og det var et syn som sa oss at det kunne vært oss. På mange måter (men ikke den viktigste) var det oss – over 80 land var representert på listen over ofre. Det var et uforståelig angrep på selve sivilisasjonen, og det var første gangen verden kollektivt ble stilt overfor slik meningsløshet i slike dimensjoner. Så grafisk, så nådeløst, så direkte.
Da tårnene endelig falt – og alt vi så var ruiner, og ikke lenger vanlige menneskers stilt foran umulige valg – var noe forandret. Det var som om nittitallets allerede skakkjørte fremtidsoptimisme falt med dem, og noe nytt og angstfylt steg opp i røyken fra ruinene. En kollektiv angst som først var umulig å skjelne blant hevntørst og raseri, men som likefullt ble 11. septembers viktigste og mest varige arv.
For i disse øyne har denne redselen gjort oss irrasjonelle, og har dermed også blitt vår generasjons største utfordring. Mange vil nok kalle dette overdrevet, men det er i sannhet vanskelig å konkludere annerledes om et samfunn som velger å besvare et angrep på sin frihet med å begrense den.
Etiketter: Internasjonal politikk, Samfunn
I dag er det Helge Øgrim som har svingt seg over tastaturet, og slått opp med krigstyper at John Kerry har "fornærmet amerikanske soldater":
I dag er det Helge Øgrim som har svingt seg over tastaturet, og slått opp med krigstyper at John Kerry har "fornærmet amerikanske soldater":
Ja, hva hadde skjedd om kvinnene styrte verden tror du? Det er noe man burde prøve ut... Mulig litt mindre testosteron hadde gjort susen men, da kommer jo sikkert flere ny dilemmaer opp som feks. den typiske jente "metoden" baksnakking. Spørs om det hjelper men, kunne vært gøy å prøvd for en periode!
Hilsen Tine.
Rediger