Linjemannen

@ lørdag, mai 27, 2006

Det finnes mange utakknemlige yrker, men noen er helt klart mer utakknemlige enn andre. Ta for eksempel linjemenn. Linjemenn er blinde - det er ikke bare en påstand; det er vitenskapelig bevist at en linjemann ikke kan oppdage en offside med det blotte øye. Likevel stiller linjemannen til kampstart med flagg i hånd og hodet hevet, for å gjøre et nytt ærlig forsøk. Hva er det egentlig som får en utrent, middelaldrende mann til å ønske å løpe opp og ned langs en krittstrek iført en minimal svart shorts og et ukledelig gulrødt flagg, vel vitende om at han kommer til å bli æreskjelt på det groveste av tusenvis av mennesker for vurderinger hvis riktighet verken han selv eller de nevnte tusener kan være sikre på? Gudene vet, men det må ligge en god del idealisme i bunn hos en linjemann.

Poenget med denne noe uforløste innledningen er å trekke opp en analogi. Alpeluen sitter nemlig i disse dager og leser til eksamen i økonomisk historie - hvilket betyr mange under middels interessante artikler om britisk landreform i det 17. århundre, men også enkelte langt over middels interessante artikler om utviklingsøkonomi. Utviklingsøkonomer prøver grovt sett å forklare hvordan ulike land kan bake seg en større økonomisk kake, og hvordan kakestykkene skal fordeles. Men - og det er her analogien kommer inn - selv om utviklingsøkonomene lager kakeoppskriftene, står de på sidelinjen når kaken skal bakes av politikerne. Når investorer, bedrifter og arbeidere synes kaken smaker hoppetau, er det riktignok først politikerne som får skylden, men som enhver god fotballtrener skyver politikerne skylden videre til linjemannen.

Som fotballens linjemenn er økonomiens linjemenn langt dårligere betalt enn spillerne - bedriftsøkonomene, meglerne, analytikerne og direktørene - og nyter langt lavere prestisje enn trenerne. Som fotballens linjemenn er økonomiens linjemenn garantert sjikane dersom de tar feil, og ofte også når de har rett. Og uansett, ingen kan ha rett hele tiden, for som fotballens linjemenn må økonomiens linjemenn ta beslutninger nesten i blinde.


Samfunnsøkonomer generelt har nemlig et betydelig handicap i forhold til sine kolleger i naturvitenskapene. Vi studerer mennesker i samfunn, og ikke nok med det, vi studerer i praksis alle menneskene i et samfunn på en gang. Dette gjør hypotesetesting til en hard nøtt - man kan ikke bare sitte i et laboratorium og endre én variabel, mens man holder de andre uendret. Grove statistiske datasett danner bakgrunn for samfunnsøkonomenes konklusjoner, ofte kan resultatene først tolkes etter mange år. Hvorfor skjedde egentlig B, og kan vi være noenlunde sikre på at det skjedde på grunn av A? I så fall, hva er sannsynligheten for at B skjer igjen hvis A gjentas om fem, ti eller femti år?

Dette er ille nok for konjunkturanalytikere som jobber med kortsiktige ting. For utviklingsøkonomer er det et mareritt - de skal ikke bare flytte teorier over lang tid, men også over store avstander. Felles for de aller fleste utviklingsøkonomer er ønsket om å hjelpe fattige land, men de strides om den beste måten å hjelpe på. Hvorfor ble vestlige land rike for lenge siden, og kan fattige land bli rike på samme måte i dag? Fungerer den skandinaviske oppskriften for Indonesia? Den britiske for Afrika? Den japanske for Kina? Hva er egentlig viktigst å ta hensyn til - privat sparing, offentlige utgifter, rentepolitikk, eiendomsrett, investeringskvalitet, lov og orden, demokrati, fungerende byråkrati, kulturelle faktorer, eller kanskje alle på en gang?

Faktisk kan hvert land eller verdensdel potensielt ha egenskaper som velter en teori, men en teori må ha en grad av generalisering og forenkling for i det hele tatt å være brukbar. Og man kan vanskelig finne ut om en teori er brukbar - og eventuelt hvor den er brukbar - før man har testet den. Hvilket er hvor både kakebaking og linjemenn kommer inn. Går noe galt under bakingen, kan resultatene bli katastrofale, og linjemannen får garantert skylden uansett om bakeren har gjort oppskriften i feil rekkefølge eller glemt en ingrediens. Det er i den forbindelse fristende å sitere Ken Rogoff, tidligere forskningssjef ved IMF, som i et åpent brev forsvarte sine kolleger mot friendly fire fra tidligere kollega Joseph Stiglitz:

[...] I am humbled by the World Bank and IMF staff I meet each day. I meet people who are deeply committed to bringing growth to the developing world and to alleviating poverty. I meet superb professionals who regularly work 80-hour weeks, who endure long separations from their families. Fund staff have been shot at in Bosnia, slaved for weeks without heat in the brutal Tajikistan winter, and have contracted deadly tropical diseases in Africa. These people are bright, energetic, and imaginative. Their dedication humbles me [...]

Som sagt, det må ligge mye idealisme i bunn hos en linjemann.

Nøkkelord: Fotball, Linjemenn, Økonomi, Makroøkonomi, Utviklingsøkonomi, Økonomer, Markedsøkonomer, Utviklingsøkonomer, Idealisme, IMF, Rogoff, Stiglitz, Alpeluen